Fou-prosjekt

FoU prosjekt
Våren 2011

”Jeg vet ikke hvor jeg skal, men jeg er på vei.”
-Carl Sandburg-

Fire unge kvinner forteller om oppholdet på ungdomsinstitusjon og hvordan det har påvirket dem.

Gina Britt Lindh Klepp Justad, Marita Kvelle, Linda Rage og Camilla Westgaard.

Ungdomskunnskap
Høgskolen i Vestfold

INNHOLD

1. INNLEDNING…………………………………………………….2
1.1 Innledning med problemstilling…………………………………………………….2

2. HISTORIKK OG STATISTIKK……………………………….4
2.1 Historikk…………………………………………………………………………..4
2.2 Statistikk…………………………………………………………………………..5

3. METODE…………………………………………………………7
3.1 Metode……………………………………………………………………………7

4. ANALYSE AV FUNN OG OBSERVASJONER………………10
4.1 Introduksjon til analyse…………………………………………………………..10
4.2 ”Gea” og ”My Lady”…………………………………………………………….10
4.3 ”Adriana”…………………………………………………………………………18
4.4 ”Victoria”…………………………………………………………………………20

5. AVSLUTNING…………………………………………………..23
5.1 Pålitelighet, troverdighet, overførbarhet og bekreftbarhet………………………23
5.2 Avslutning/oppsummering……………………………………………………….24

LITTERATURLISTE………………………………………………25

VEDLEGG
Vedlegg 1. Informasjonsskriv
Vedlegg 2. Intervjuguide

1. INNLEDNING
I dette kapittelet vil vi presentere vår problemstilling, samt fortelle kort hvilke teoretikere vi har benyttet.

1.1 Innledning med problemstilling
Denne oppgaven handler om unge, voksne som har bodd på barnevernsinstitusjon da de var ungdommer. Dette temaet ble valgt fordi det interesserer alle i gruppa og var noe vi ønsket å fordype oss i. Vi ønsket å finne ut hvordan oppholdet på institusjon kan ha påvirket dem, både under og etter oppholdet. For å få svar på dette valgte vi å intervjue fire unge, voksne som har bodd på ungdomsinstitusjon. Tilfeldigheter gjorde at alle informantene vi intervjuet var kvinner. Derfor ble problemstillingen vår følgende:

• Fire unge kvinner forteller om oppholdet på ungdomsinstitusjon og hvordan det har påvirket dem.

Siden dette er en kvalitativ undersøkelse kan ikke funnene vi har fått generaliseres til å gjelde hele populasjonen med kvinner, som har bodd på ungdomsinstitusjon. Undersøkelsen kan derimot være hensiktsmessig for å få en bedre forståelse av hvordan man kan bli påvirket av et opphold på ungdomsinstitusjon. Det kan tenkes at om vi hadde intervjuet fire unge menn, ville vi kanskje fått andre funn enn vi fikk da vi intervjuet fire unge kvinner.

I denne oppgaven har vi først valgt å ta et historisk tilbakeblikk på hvordan barnevernsinstitusjoner har utviklet seg opp i gjennom tidene, fra den første institusjonen for barn ble åpnet i Frankrike i 1180. Vi presenterer så statistikk om barn og ungdom som får hjelp av barnevernet i Norge i dag. I metodekapitlet har vi forsøkt å beskrive så detaljert som mulig hvordan vi har gått frem i undersøkelsen vår, og flere steder henvises det til boka Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode av Johannessen mfl. (2010).

Funnene vi har gjort i undersøkelsen har vi hovedsakelig knyttet opp mot teorier av Howard Becker, Gustav Jonsson, Erik Homburger Erikson, Abraham Maslow, Burrhus Frederic Skinner, og Paul Willis. Vi har også knyttet ulike begreper og litteratur opp i mot kvinnenes beretninger. Avslutningsvis har vi forsøkt å måle kvaliteten på undersøkelsen ved å knytte den opp i mot begrepene pålitelighet, troverdighet, overførbarhet og bekreftbarhet, samt å oppsummere oppgaven.

2. HISTORIKK OG STATISTIKK
Vi har valgt å gi et historisk tilbakeblikk på hvordan barnevernet har utviklet seg gjennom tidene. Vi presenterer statistikk angående hvor mange barn og unge som mottar hjelp fra barnevernet i vår tid for å gi et perspektiv på hvor mange dette gjelder dagens norske samfunn.

2.1 Historikk
Den første institusjonen for barn ble etablert i Frankrike i 1180, hevder Barne- og familiedepartementet (2003). Det var først og fremst nyfødte og de aller minste barna som var målgruppen. Etter hvert utvidet institusjonsomsorgen seg til å gjelde også eldre barn og unge som hadde mer sammensatte behov for omsorg og oppdragelse. Thuen (2002) påpeker, i følge Barne- og familiedepartementet (2003) at det utviklet seg store forskjeller i hvilke tilbud institusjonene kunne tilby. Dette gjaldt både nasjonalt og regionalt, men generelt kan det se ut som om barna ble vurdert ut i fra en “verdighetsskala”. Et forlatt barn som var født utenfor ekteskapet hadde nok lavest prioritet, mens et ektefødt barn som hadde mistet begge foreldrene ble nok høyest prioritert til å få plass på institusjon.

Videre hevder Barne- og familiedepartementet (2003) at side om side med institusjonsordningen har det eksistert en annen omsorgsløsning for forsømte eller forlatte barn som ble kalt legdordningen. Ordningen gikk ut på at bønder skulle gi fattige barn, og også eldre mennesker, mat og husly i en viss tid. Slik vandret barna fra gård til gård. Legdordningen har røtter helt tilbake til 1100-tallet (Barne- og familiedepartementet, 2003).

Tvangarbeidshus eller tukthus var de eneste institusjoner som fantes i Norge frem til midten av 1700-tallet. De som bodde der skulle ved hjelp av tukt tvinges til en riktig livsførsel. Det vokste frem mange private barnehjem gjennom siste halvdel av 1800-tallet. De aller fleste hadde tilhørighet til et kristent miljø. Østerhaug (2004) kan fortelle at frem til 1923 hadde man forbud mot å ta inn barn født utenfor ekteskapet ved både Fredrikstad og Glemmen barnehjem. Andre barnehjem hadde også samme forbud. Barnehjemmene var redd for at om de tok inn såkalte uekte barn ville det føre til større utbredelse av “usedelig livsførsel” (Østerhaug, i følge Barne- og familiedepartementet, 2003).

I 1900 fikk det moderne barnevernet sitt gjennombrudd ved innføringen av Lov om behandling af forsømte børn, eller Vergerådsloven som den også ble kalt, i følge Barne- og familiedepartementet (2003). De nye kommunale vergerådene fikk nå myndighet til å gi barn og foreldre advarsler, oppheve foreldremyndigheten og plassere barn og ungdommer i fosterhjem eller i ulike barneinstitusjoner. Vergeloven tok hensyn til foreldrenes rettigheter overfor barna. Før denne loven kom hadde det bare blitt tatt hensyn til deres plikter (Barne- og familiedepartementet, 1999). Med denne loven ble Norge blant de første land i verden som fikk et offentlig barnevern. Det ble sett for seg at den nye loven skulle skape orden og system i de mange private institusjonene ved at det nå var det offentlige som la føringer for driften og innholdet. Det fantes mange forskjellige heldøgnsinstitusjoner og samlebetegnelsen “barnehjem” ble ofte benyttet. Bakgrunnen for institusjonsutviklingen var inspirert av tankegangen om at barn var et fornuftsvesen som var mer formbart og påvirkelig enn man tidligere hadde trodd. Institusjonenes oppgave var å tvangs oppdra barna, hevder Barne- og familiedepartementet (2003).

Den første store lovreformen kom med Spesialskoleloven av 1951. To år senere kom Lov om barneverntjenester av 1953. Oppdragelseslære og institusjonsbehandling ble sett på med nye øyne, og gamle holdninger om tukting var i forandring. Etter hvert ble det lagt vekt på forebyggende tiltak i hjemmet framfor å plassere barn på institusjon, i følge Barne- og familiedepartementet (2003). Plassering av barn utenfor hjemmet ble benyttet som siste utvei etter at andre tiltak var utprøvd i hjemmet under tilsyn av barnevernsnemda (Barne- og familiedepartementet, 1999). Lov om barneverntjenester av 1992 kan sees på som en videreføring av 1953-loven. En av endringene i denne loven gir barneverntjenesten mulighet til å sette inn hjelpetiltak på et tidligere tidspunkt enn etter loven av 1953. Med den nye loven skal hjelpetiltak settes inn før problemet utvikler seg i en så negativ retning at barnet må flytte fra hjemmet, hevder Barne- og familiedepartementet (1999).

2.2 Statistikk
Tallet på barn som har mottatt hjelp fra barnevernet har økt hvert år det siste tiåret. Tall Statistisk sentralbyrå opererer med viser at i 2009 mottok 46500 barn og unge tiltak fra barnevernet. Antallet undersøkelser barnevernet foretar øker også. Barnevernet foretok 72 % flere undersøkelser i 2009 som de gjorde i 2000. Antallet bekymringsmeldinger barnevernet mottar blir ikke registrert, bare antall undersøkelser de foretar. Fagstillingene har også blitt flere og budsjettene høyere. Halvparten av de 29900 undersøkelsene som ble utført i 2009 førte til tiltak etter lov om barneverntjenester, hevder SSB (2010). De fleste undersøkelsene blir foretatt i de tre nordligste fylkene i Norge: Finnmark, Troms og Nordland (Statistisk Sentralbyrå, 2010)

De som oftest tok kontakt med barnevernet i forbindelse med bekymringsmeldinger i 2009 var foreldrene til barna. Det skjedde i 16 % av tilfellene. I 56 % av alle bekymringsmeldinger barnevernet mottok det året var “tilstanden i hjemmet” oppført som årsak. I 15 % av meldingene dreide seg om adferden til barna. Dette året var det som tidligere år flere gutter enn jenter i barnevernet. Antall gutter var 25450, og antallet jenter var 21000. Ungdom mellom 13 og 17 år er den aldersgruppen der det finnes flest barn med barnevernstiltak.

Av alle barn med hjelpetiltak i 2009 fikk 22 % økonomisk hjelp, 24 % besøkshjem og 30 % råd og veiledning, viser SSBs statistikk (Statistisk sentralbyrå, 2010). 11350 barn og unge var per 31.desember 2009 plassert utenfor familien. Bruken av fosterhjem og hybel øker, mens barnevernsinstitusjoner, beredskapshjem og andre behandlingsinstitusjoner har en nedgang (Statistisk sentralbyrå, 2010). Det er for tiden 89 godkjente barnevernsinstitusjoner i Norge (Bufetat, 2010).

3. METODE
I dette kapittelet presenteres vårt metodevalg og fremgangsmåten for vår undersøkelse. Vi har forsøkt å beskrive vår fremgangsmåte så detaljert som mulig.

3.1 Metode
I følge oppgaveteksten til dette FoU prosjektet står det at prosjektet fortrinnsvis skal være formet som et kvalitativt forskningsopplegg, men at andre metoder kan godkjennes avhengig av problemstillinga gruppa formulerer. En problemstilling er spørsmål som viser hva undersøkelsen skal gi svar på. Det er problemstillingen som styrer valg av teori og forskningsmetode, og ikke omvendt. I begynnelsen av en undersøkelse er det viktig å utforme en god og relevant problemstilling fordi den styrer alle valg som tas i forhold til utvalgsstrategi, rekruttering av informanter, hvordan intervjuguiden blir formet, innsamling av data, analyse av data, tolkning av funn og rapportering (Johannesen mfl, 2010).

Problemstillinga vi i utgangspunktet hadde var “Hva sier ungdom på institusjon om fremtiden sin?” Ut i fra den problemstilling var det mest hensiktsmessig å forme denne oppgaven som et kvalitativt forskningsopplegg. Johannessen mfl., (2010) hevder forskning er en prosess som vanligvis går over fire faser: Forberedelse, datainnsamling, dataanalyse og rapportering. I vår forberedelsesfase hadde vi i utgangspunktet lyst til å intervjue ungdommer på en lukket institusjon som går under § 4-24 i Barnevernsloven:

Ҥ4-24 Plassering og tilbakehold i institusjon uten eget samtykke.
Et barn som har vist alvorlige atferdsvansker
-ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet,
-ved vedvarende misbruk av rusmidler eller
-på annen måte
kan på eget samtykke eller samtykke fra den som har foreldreansvaret for barnet, plasseres i en institusjon for observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling i opptil fire uker, eller i den kortere tid som er fastsatt i vedtaket.” (Barnevernloven, 1992).

Vi søkte på internett og rådførte oss med veileder for å finne frem til aktuelle institusjoner vi kunne kontakte. Før vi kontaktet institusjonen regnet vi med at det kanskje ville bli vanskelig å få innpass av hensyn taushetsplikt og personvern. Vi var i kontakt med noen private, lukkede institusjoner der vi ikke fikk innpass på grunn av ungdommenes problematiske adferd. Heller ikke ved en annen institusjon, som ikke var lukket, fikk vi innpass. Det ble begrunnet med at de fikk så mange henvendelser at ungdommenes der måtte skjermes ved å ikke takke “ja” til alle. Til slutt fikk vi nesten til en avtale med en statlig drevet institusjon. På denne institusjonen rømte imidlertid flere ungdommer rett før vi skulle avtale en tid å komme for å intervjue. Dette medførte at de ikke kunne gjennomføre noe intervju på akkurat det tidspunktet. På grunn av kort tidsfrist for oss så valgte vi å forsøke å finne informanter på en annen måte.

Johannessen mfl. (2010) peker på at det finnes flere utvalgsstrategier når en skal rekruttere informanter. Utvalgsstrategien vår var strategisk, som er vanlig og ofte mest aktuelt for kvalitative undersøkelser. Ved strategisk utvalg velger man et utvalg blant den målgruppen man ønsker å undersøke. Vi valgte å søke etter informanter gjennom våre facebook sider og fant derfor informanter blant bekjente. Det var flere som tok kontakt med oss. Vi valgte ut fire stykker som bodde i samme fylke som oss slik at det skulle bli enkelt å møte de i løpet av kort tid for å intervjue dem. Alle informantene hadde hatt opphold på ulike ungdomsinstitusjoner da de var yngre. Derfor ble vi også nødt til å endre problemstillinga vår. Den nye problemstillingen ble: “Fire unge kvinner forteller om oppholdet på ungdomsinstitusjon og hvordan det har påvirket dem”.

Vi valgte intervju som metode. Det kom naturlig som følge av problemstillingen vår. For å få svar på den var det naturlig å snakke med noen som hadde bodd på barnevernsinstitusjoner. I samarbeid utarbeidet vi en semistrukturert intervjuguide som vi brukte under intervjuet. Johannessen mfl. (2010) forklarer semistrukturert intervju slik:

“Et semistrukturert eller delvis strukturert intervju har en overordnet intervjuguide som utgangspunkt for intervjuet, mens spørsmål, temaer og rekkefølge kan varieres. Forskeren kan bevege seg frem og tilbake i intervjuguiden”(Johannessen mfl., 2010:137)

Informantene ble intervjuet hver for seg. Under intervjuet stilte en av oss spørsmål og den andre noterte svarene, samt stilte oppfølgingsspørsmål innimellom. Tilliten mellom oss og informantene var der allerede siden minst en av oss som var til stede under intervjuene kjente informanten. Intervjuene foregikk hjemme hos informantene i tre av tilfellene, mens i det fjerde valgte informanten sted for intervjuet selv. Da valgte hun en cafe der hun av og til er.

Forskningsdesignet vi har benyttet i denne oppgaven er fenomenologi. Johannesen mfl. (2010) beskriver fenomenologi som:

“læren om det “det som viser seg”, det vil si tingene eller begivenhetene slik “de viser seg” eller “framstår” for oss slik de umiddelbart oppfattes av sansene”(Johannesen mfl., 2010:82).

Mening er et nøkkelord når det gjelder fenomenologi. I slike undersøkelser beskriver man menneskers erfaringer med et fenomen, enten ut i fra hva de selv forteller eller ut i fra handlingene deres. Johannesen mfl. (2010) påpeker at det er viktig å se handlingen eller ytringen i sammenhengen den foregår innenfor. Å få bedre forståelse av og innsikt i andres livsverden er målet. I vår oppgave er det fire kvinnenes erfaringer med ungdomsinstitusjoner, og hvordan dette har påvirket dem. Målet vårt er å få bedre forståelse og innsikt i deres opplevelser.

I begynnelsen da vi startet med dette prosjektet vurderte vi om vi skulle bruke båndopptaker eller skrive notater under intervjuet. Valget falt på å kun skrive notater siden det kan virke ubehagelig for informantene å snakke når vi tar opp på bånd hva de sier. Selv om vi etter hvert fant andre informanter som vi kjente fra før så valgte vi fremdeles å bare notere. Siden vi som sagt kjente dem ville det være enkelt for oss i ettertid å kontakte de igjen ved eventuelle uklarheter.
Informantene ble opplyst at de ville bli anonymisert i oppgaven og at de når som helst kunne trekke seg fra å være med på prosjektet. Kvinnene vi intervjuet var i alderen 23-30 år. Vi søkte ikke spesielt etter kvinner som informanter, det var en tilfeldighet at det ble sånt. Alle våre informanter bodde på institusjon i årene rundt årtusenskiftet.

4. ANALYSE AV FUNN OG OBSERVASJONER
I dette kapitlet har vi presentert deler av intervjuene vi utførte. Vi har også analysert noe av datamaterialet samt knyttet våre funn opp mot relevant teori.

4.1 Introduksjon til analyse
Våre informanter er som nevnt fire unge jenter i alderen 23 til 30 år som alle har bodd på ungdomsinstitusjon. De fikk selv velge hva vi skulle kalle dem i denne oppgaven. Tre av dem valgte selv kallenavn: My Lady, Adriana og Gea. En av jentene lot oss velge kallenavn og vi valgte å kalle henne Victoria. Vi har valgt å dele analysen i tre deler. Adriana og Victoria var plassert på bakgrunn av omsorgssituasjonen i hjemmet. Vi presenterer dem i hver sin del i denne analysen. My Lady og Gea er søstre. De var plassert på institusjoner grunnet sine problemer med atferd og rus. Deres problemer kan også ha sammenheng med å vokse opp i en familie preget av manglende tilsyn fra foreldrene og mange konflikter mellom moren og faren, og også mellom foreldrene og jentene. De forteller at faren ofte var voldelig mot barna. På grunn av deres like oppvekstvilkår har vi valgt å presentere dem sammen.

4.2 My Lady og Gea
Gea er 25 år, My Lady er 30 år. De har vokst opp i samme hjem sammen med moren og faren sin og flyttet på institusjon da de var henholdsvis 15 og 14 år gamle. På slutten av barneskolen fikk Gea sin første erfaring med narkotika. Da hun var omkring 14 år gammel hadde Gea et tvangsopphold i seks måneder på en ungdomsinstitusjon. Hensikten med oppholdet var avrusning. My Lady hadde to opphold ved to forskjellige institusjoner. Det første oppholdet var frivillig og varte sommeren da hun var 14 år gammel. Hun så på dette som en ferie og videre forteller hun ”Det var der jeg lærte å bli rebell”. Først etter dette oppholdet begynte hun med ”stoff”. Det andre oppholdet var et tvangsopphold og varte i drøye to år, fra hun var 16 til hun var 18 år. Hun var der hovedsakelig på grunn av atferdsvansker.

Den amerikanske sosiologen Howard Becker hevder at sosiale avvik er samfunnsskapte. Med boken Outsiders (1963) la han grunnlaget for stemplingsteori som skulle komme til å prege hele den samfunnsmessige forståelsen av sosiale avvik. Når en person blir stemplet av samfunnet som en avviker kan det skubbe personen enda lengre i utkanten av samfunnet enn personen ellers ville kommet, mener Becker. Når My Lady forteller at hun lærte å bli rebell i løpet av det første institusjonsoppholdet sitt så kan dette sees i sammenheng med Beckers stemplingsteori. Ved å bli plassert på institusjon så kan hun ha blitt oppfattet som en avviker av andre. Under oppholdet kan også hun ha begynt å se på seg selv på den måten.

Avvik er ikke en egenskap ved handlingen personen begår, men derimot en konsekvens av andres regler og sanksjoner i forhold til den som bryter reglene. At søstrene misbrukte rusmidler kan sees på som et avvik fordi det i vårt samfunn er ulovlig og straffbart. At noen utfører avvikende handlinger mener Becker er en konsekvens av at de allerede har blitt stemplet som avvikere. Det avgjørende trinnet for å bli en avviker er opplevelsen av å bli avslørt eller tatt i å bryte en regel. Om man blir sett på som en avviker av andre og av seg selv, kan det føre til at avvikeren blir medlem av en avvikende kultur og dermed utvikler en avvikende ideologi (Becker, 2005).

En typisk hverdag på institusjonen for Geas del var fastsatt på forhånd, og preget av at det var en tvangsinstitusjon. Det var gitter foran vinduene og låste dører. Under det andre institusjonsoppholdet My Lady hadde opplevde hun det på samme måte. Gea forteller om ting hun har gjort på institusjonen som hun fortsatt gjør nå. Små ting i hverdagen som for eksempel at når hun skulle gå på toalettet, var det i begynnelsen en ansatt med henne inn. Hun fikk da den vanen at hun skrudde på vannet i vasken for å skjule lydene fra toalettbesøket. “Det var ubehagelig at de var der inne, derfor satte jeg på vasken”. Fortsatt setter hun på vannet i vasken når hun går på toalettet, selv når hun er alene hjemme. Når hun er borte kan hun ha problemer med å gå på toalettet hvis det ikke er en vask der.

Gea har i dag et veldig anstrengt forhold til bruk medisiner. Denne skepsisen kan knyttes til hennes tidligere rusmisbruk og tvungen medisinering på institusjonen. Sterke reseptbelagte medisiner var en av tingene hun ruset seg på i ungdomsårene. Under institusjonsoppholdet ble hun tvunget til å ta blant annet sovemedisin. Dette ble begrunnet med at hun måtte sove hele natten slik at hun ikke skulle lage problemer og være utagerende overfor det underbemannede personalet. Hun er i dag skeptisk til å ta milde, reseptfrie medisiner som for eksempel Paracet. Hun nevner også at hun etter oppholdet på ungdomsinstitusjon har blitt mer oppmerksom på at andre kan ha samme type problemer som henne. Det har ført til at hun har valgt å være mer åpen overfor folk hun møter.

Vi oppfatter det som om dette har påvirket livet hennes i stor grad. Hun uttrykker at hun så negativt på dette fasesystemet da, og at hun også i ettertid har negativ innstilling til bruken av fasesystemer. Fremdeles har hun problemer når hun skal presentere seg for nye mennesker. Hun forteller at hun føler seg pliktet til å fortelle om bakgrunnen sin. Dette var noe ble det lagt stor vekt på at hun måtte gjøre på fellessamlinger i ungdomsinstitusjonen. På disse samlingene måtte de også gå med ”pins” som viste hvilken fase de var i. I tillegg forteller My Lady at hun måtte presentere seg på denne måten overfor lærere og andre autoritetspersoner. “For å komme opp i en fase måtte ungdommen selv syntes de fortjente det”, forteller hun. Videre sier hun at de selv måtte ta initiativ til å skrive søknad som måtte inneholde følelsene deres, problemene deres og hvorfor de mente de fortjente å gå opp en fase. “Søknaden ble lest av de voksne og en annen ungdom, og så måtte vi lese det høyt opp på en samling med over 100 stykker på.” Hun sier hun opplevde dette som ydmykende og ubehagelig.

Teoretikere som kan knyttes opp til My Ladys opplevelse av oppholdet på institusjon er Maslow, Watson og Skinner. Følelser er ikke noe som oppstår tilfeldig. I følge Maslow bygger følelsesreaksjoner på et samspill mellom det som skjer i en gitt situasjon, personens grunnleggende behov og erfaringene denne personen har med seg fra tidligere hendelser. Med andre ord kan man si at gjentatte opplevelser knyttet til en situasjon gir lærte følelsesreaksjoner. Disse reaksjonene skjer stort sett ubevisst og automatisk og kalles klassisk betinging (Imsen, 2006).

My Lady forteller at hun i dag er sterkt opptatt av å være sin egen herre og at ingen skal få bestemme over henne. Dette kan ses i lys av Maslows teori om lærte følelsesreaksjoner. Fordi hun under oppholdet på den lukkede ungdomsinstitusjonen i følge henne selv, mistet all frihet og det hele tiden var noen som overvåket og bestemte over henne, kan hun ha hun fått en innlært reaksjon om å se negativt på autoriteter. Skinner har videreutviklet teorien om klassisk betinging i sin teori om operant betinging. “Enhver stimulus som etterfølger en respons, er en forsterker hvis den øker sannsynligheten for at responsen skal oppstå i virkeligheten” (Imsen 2006:183). Disse forsterkerne kan være enten positive eller negative. De positive forsterkerne fungerer som belønning når de føyes til situasjonen, mens de negative forsterkerne fungerer som belønning når noe fjernes fra situasjonen (Imsen, 2006).

For My Lady kan dette ses i lys av at hun på institusjonen fikk belønning i form av å ha muligheten til å søke seg oppover til neste fase, der hun fikk flere privilegier. Dette forsterket ”god atferd” fordi hun ønsket flere privilegier, altså en positiv forsterkning. Da Gea hadde vist god oppførsel over en lengre periode ble hun belønnet med å få lov til å leie en film. Dette var ut i fra hennes eget ønske og forslag. God oppførsel ble belønnet”, forteller hun. Hun fikk valget mellom å gå eller bli kjørt for å leie filmen. Da valgte hun å gå fordi det tok lenger tid. Det var mye ”dø-tid” på institusjonen der hun ikke hadde noe å gjøre. Derfor valgte hun å gå fremfor å kjøre fordi da gikk tiden fortere. I tillegg fikk hun mye tid utendørs. “Det var et høydepunkt for meg å få leie film”, forteller hun.

En negativ forsterkning kan være My Ladys første institusjonsopphold. Hun ble da fjernet fra den negative situasjonen i hjemmet der faren brukte vold og makt for å holde styr på henne. Skinner mente at straff kun er med på å undertrykke den uønskede atferden og ikke fjerner den. Med tanke på My Ladys forhold til sin far kommer dette tydelig frem. Selv om faren slo henne eller låste henne inne, forsvant ikke atferden hennes, men ble i en kort periode undertrykt. Straff kan føre til at den som blir straffet blir redd for personen som straffer, uten at atferden endres (Imsen 2006).

Gea forteller om en episode der hun kom i konflikt med en ansatt. ”Jeg følte meg urettferdig behandlet og ville ikke ta sovetabletten jeg skulle ta, da jeg selv følte jeg kunne sovne fint uten.” Siden hun allerede var trøtt mente hun at hun ikke trengte sovetabletter. Den ansatte sto derimot på sitt og sa at måtte ta dem. Videre forteller hun at han argumenterte med at hun skulle ta tablettene denne dagen, og ta det opp med dagvakten om mulighetene for å få slutte med sovemedisiner.

Jeg følte meg som en data og at de ikke hørte på meg. Så jeg ble sint og kastet glasset med vann og pillene i gulvet. Dagen etter var alt av privilegier tatt fra meg og jeg hadde ikke lenger tilgang til alle rommene på institusjonen. Alt jeg hadde opparbeidet meg var borte.

I slike situasjoner som Gea forteller om her blir hun fratatt alle privilegiene hun har opparbeidet seg. Gea sier at ”da måtte jeg pent starte på nytt og jobbe meg opp på nytt.” Denne formen for straff kan vi sammenlikne med fasesystemene hvor man kan falle nedover i fasene dersom normer og regler ikke blir overholdt. ”Det er en form for progresjonstenkning som baserer seg på tukt og test, hvor en frister å bruke straffe- og belønningssystemer for å styre det enkelte menneskets handling i hverdagen,” hevder Gro Ulset (2008). Denne tenkningen og behandlingsmetoden kan påvirke enkeltpersoner i ettertid, da det ikke er realistisk til hverdagen utenfor institusjonen. Livet i institusjonen burde baseres mest mulig på virkeligheten utenfor. Det bør gjenspeile livet ute i samfunnet, sånn at gapet mellom hverdagen i institusjonen og hverdagen utenfor blir minst mulig (Ulset, 2008). Slik beskriver My Lady opplevelsen av å skulle stå på egne ben for første gang:

Da jeg var 18 og skulle stå på egne bein, fikk jeg store problemer da jeg ikke viste hva jeg skulle gjøre. Det og plutselig stå alene uten regler førte til en periode med en turbulent tid. Plutselig sto jeg alene og etter så lang tid med strenge regler, følte jeg mye av ungdomstiden min var borte og hadde mye å ta igjen. Jeg kommer nok aldri til å skjønne noen av de sosiale kodene i ulike situasjoner, forteller My Lady.

Psykolog Erik H. Erikson deler inn livsløpet inn i ulike stadier. Til hvert stadium er det ulike utviklingsoppgaver som må løses. Vedkommendes muligheter til å løse oppgaver i voksen alder er avhengig av erfaringer fra tidligere. Identitet og identitetsforvirring er ungdomsårenes store utviklingsoppgave. Evnen til samhørighet med andre er noe som utvikles i denne perioden. Venner har stor betydning i disse årene. Mange av utviklingsoppgavene løses sammen med dem (Aagre, 2008). My Lady mistet kontakten med sine jevnaldrende venner når hun flyttet i familiehjem/institusjon. Dette var en direkte følge av at hun ikke fikk lov til å ha kontakt med vennene, verken ansikt til ansikt eller via telefon. Den eneste måten hun kunne opprettholde kontakten på var brevskriving som ble kontrollert av institusjonen. Ettersom hun mistet kontakten med vennene, kan det se ut som at evnen til samhørighet ikke ble utviklet på samme måte som hos andre ungdommer.

I enkelte institusjoner med strenge rammer, blir det ikke lagt til rette for at ungdommene skal oppleve normaltilstander, mener Gro Ulset (2008). Hun mener også at det ikke blir lagt til rette for at rette for at den enkelte ungdommen skal kunne myndiggjøre seg selv. Det er viktigere å bygge opp enn å bryte ned ungdommenes integritet. Da vil det være lettere å kunne stå på egne ben etter endt opphold på ungdomsinstitusjon. My lady og Gea sier begge at de savnet at institusjonene burde bygge de opp og ikke bryte de ned.

Jeg brukte lang tid og jobbet mye med meg selv etter oppholdet mitt for å bygge meg opp igjen. Men jeg kan tydelig se at mitt opphold på institusjonen har påvirket meg. Jeg har i ettertid tatt relevant utdanning som har gjort at jeg kan se sammenheng mellom mine problemer og utfordringer med oppholdet på institusjonen. Men dette er noe jeg prøver å se på som positivt, sier Gea.

My Lady nevner bare negative ting ved sitt opphold på ungdomsinstitusjon. “Jeg fikk ikke gå med de klærne jeg likte. Jeg ble fratatt alle mine klær da jeg kom på institusjon”. En ansatt ble med henne for å handle “riktige” klær, sier hun. “Vi skulle følge en mal som gjorde oss alle like. Hele personligheten min ble frarøvet”. Klær som symboliserte negative ting, som for eksempel Nirvana t-skjorter var ikke lov. De ansatte ved institusjonen mente dette symboliserte rusmiddelbruk. “Jeg ble tvunget til å gå med merkeklær og jeg som alltid har hata merkeklær.”

Dette kan ses i sammenheng med Paul Willis begrep om symbolsk kreativitet. Grunnlaget for den symbolske kreativiteten kaller han for nødvendig symbolarbeid. Tidligere hadde dette symbolarbeidet en sterkere plass i arbeidslivet, hevder han. I det moderne arbeidslivet derimot, er det liten mulighet for å gi arbeidsproduktene et personlig preg. Det er spesielt i det ufaglærte arbeidslivet der mange ungdommer jobber. Derfor er det på fritiden ungdom best har mulighet til å uttrykke seg symbolsk på den dypt menneskelige måten. Det kan gjøres gjennom språket, kroppen og drama, mener han (Aagre, 2008). My Lady har etter institusjonsoppholdet fått en klesstil som skiller seg ut fra de fleste, og som hun sier gjenspeiler personligheten hennes. “Jeg har i ettertid av oppholdet holdt hardere på min klesstil for å fremheve min personlighet og identitet”, forteller hun. Det kan tenkes at årsaken til det er at hun i ungdomsårene ikke fikk mulighet til å uttrykke seg symbolsk på samme måte som annen ungdom på hennes alder.

My Lady sier hun sliter med selvtilliten og syns det er vanskelig å kunne være stolt av det hun gjør, blant annet i jobbsammenheng. Hun uttrykker at hun ikke føler seg god nok.

Jeg føler at mye av dette har kommet fra oppholdet på institusjonen. Jeg ble i flere situasjoner ydmyket og måtte ofte stå foran mange fremmede og fortelle om mine feil og mangler. I dag er jeg veldig usikker på mine evner og egenskaper, forteller My Lady .

Abraham Maslow forklarer ikke atferd kun ut i fra enkeltstående fysiologiske behov. Han mener at mennesket ikke bare har et behov av gangen, men at hele mennesket må ses under ett. Han forsøker derfor med sin teori og finne grunnleggende fellestrekk ved atferden til mennesket. Ut i fra dette har han laget behovspyramiden.
Figur 1. Behovspyramiden

Behovene i pyramiden må ses i sammenheng med hverandre fordi mennesket er et søkende vesen. Med dette menes at når et behov er tilfredstilt, er det alltid nye behov som melder seg. Maslow sier også at primærbehovene kommer først og de sosiale behovene kommer lenger opp i pyramiden.

Da My Lady bodde på barnevernsinstitusjonen fikk hun oppfylt de to nederste trinnene i pyramiden. Hele hennes sosiale nettverk forsvant fordi hun ikke fikk ha noen kontakt med vennene på utsiden. Derfor ble det ikke lenger mulig å oppfylle dette behovet. Hun gir uttrykk for at familiehjemmet i liten grad gav henne anerkjennelse når hun gjorde noe bra eller utviklet seg i positiv retning. Ettersom alle grenser var satt for henne og hun ikke hadde noen frihet, var det heller ikke mulig å oppnå noen selvrealisering. I dag har My Lady større grad av oppfyllelse av behovene i behovspyramiden. Likevel har hun bare delvis oppfylt de fleste av behovene. De fysiologiske behovene får hun dekket helt.

Selv om My Lady nå er 30 år gammel føler hun fortsatt ikke trygghet i forhold til det å bo alene. Derfor bor hun nå hos søsteren Gea. Tidligere bodde hun hos moren sin selv om hun eide sin egen leilighet. Gea forteller at hun opplever at søsteren er lite selvstendig. ”Jeg må fortelle henne når det er på tide å rydde rommet sitt og vaske klærne sine.” My Lady har også utfordringer når det gjelder sosiale relasjoner. Hun sier, som allerede nevnt i oppgaven, at det er vanskelig å kommunisere med nye mennesker. Dette begrunner hun med at hun under oppholdet i institusjonen/familiehjem ble opplært til å utlevere seg selv. ”Jeg måtte alltid presentere meg med; Jeg heter My Lady og er i fase…”. Videre forteller hun at det er vanskelig å legge fra seg denne måten kommunisere på. Det er også vanskelig å ikke skulle sette merkelapp på seg selv når hun er i sosiale kontekster. My Lady har utdannet seg til fotograf og jobber i dag freelance. Det kan virke som om hun ikke takler å leve i en strukturert hverdag der andre forteller henne hva hun skal gjøre. Selv sier hun ”Jeg må få litt mer selvtillit først. Eller det vil si, jeg har selvtillit nok til å jobbe ca 4 dager i uken. Resten av uka føler jeg meg ikke bra nok.”

Verken Gea eller My Lady har rusproblemer i dag.. My Lady bor for tiden hos Gea. Hun har flere mislykkete forsøk på å komme ut i arbeidslivet og å få seg en utdannelse, men føler hun ikke klarer det. Hun uttrykker at hun har en følelse av å ikke være god nok. Gea er gift, studerer ved Høyskole og jobber. Resiliens er et uttrykk som kan brukes om Gea. Uttrykket betyr “å hente seg inn”, skriver Olsen og Traavik i boka ”Resiliens i skolen”. En av de fremste resiliens forskerne, Michael Rutter, opererer med følgende definisjon på begrepet:

”Resiliens er prosesser som gjør at utviklingen når et tilfredsstillende resultat, til tross for at barn har hatt erfaring med situasjoner som innebærer en relativt stor risiko for å utvikle problemer og avvik” (Rutter i følge Olsen og Traavik, 2010)

Til tross for at både Gea og My Lady har hatt erfaringer med situasjoner som innebærer en relativt stor risiko for å utvikle problemer og avvik, som å bo i et hjem med en voldelig far og det å ha rusproblemer og atferdsproblemer. Likevel er Gea normalfungerende i dag, mens My Lady fortsatt har noen problemer for eksempel i forhold til jobb og skolesammenheng samt at hun ikke har noe sosialt nettverk. Rusproblemene er hun kvitt. I følge en utredning utført av Barne- og familiedepartementet (2003) som omhandler en nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep på barnevernsinstitusjoner fra 1945 – 1980 hevdes det at noen barnehjemsbarn utviklet seg bra til tross for dårlige odds (Borge, Collishaw og Luthar i følge Barne-og familiedepartementet, 2003). Derfor medfører det ikke riktighet å si at det å havne på institusjon ikke alltid er forbundet med problemer i voksen alder. Mer enn halvparten av alle barn som har vært utsatt for risiko og stress utvikler ikke psykiske problemer. I vitenskapelig sammenheng har det derimot vært en tendens mot å rette søkelyset mot det som går galt (Barne- og familiedepartementet, 2003).

Menneskers fare for å utvikle et rusproblem er betinget av individuelle faktorer og den enkeltes livssituasjon. Det er ofte summen av risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer som er bestemmende. Nordahl m.fl. definerer risikofaktor på denne måten:

”En hvilken som helst faktor hos individet eller i oppvekstmiljøet som kan assosieres med økt sannsynlighet for negativ psykososial utvikling i fremtiden” (Helsedirektoratet 2010).

Og beskyttelsesfaktor definerer de slik:
”En hvilken som helst faktor hos individet eller i oppvekstmiljøet som kan assosieres med redusert sannsynlighet for fremtidig negativ psykososial utvikling.” (Helsedirektoratet 2010)
Vi kan se flere eksempler på at det fantes risikofaktorer i My Lady og Geas oppvekst. My Lady nevner at faren var voldelig mot dem og Gea forteller at det var dårlig samspill mellom foreldrene. Dette er risikofaktorer som var knyttet til familien. Det fantes også risikofaktorer som var knyttet hver enkelt av jentene. Gea sier selv at hun hadde en tidlig debut når det gjelder narkotiske stoffer. På grunn av hennes unge alder kan hun ha manglet kunnskaper om faren ved bruk av rusmidler.

4.3 Adriana
Adriana er 29 år og ble adoptert til Norge som åtteåring. Før det bodde hun på barnehjem i et annet land. Hun forteller selv at hun hadde det bra på barnehjemmet i hjemlandet. Årsaken til at hun havnet på barnehjem var at moren døde og hun ikke hadde noen slektninger som kunne ta seg av henne. Vi har valgt å ikke fokusere på hvordan hennes opphold på barnehjem der kan ha påvirket henne. Det er hennes opphold på ungdomsinstitusjon i Norge som er fokuset i denne oppgaven.

I Norge vokste Adriana opp som enebarn hos to eldre foreldre som hun forteller overbeskyttet henne. ”De behandlet meg som en liten dukke”, sier hun. ”Hadde jeg fortsatt å bo der hadde jeg tatt helt av i voksen alder.” Hun bodde på institusjon en kort periode da hun var 15 år, cirka tre uker, som en mellomlanding før hun skulle videre i fosterhjem. Adriana syns det å bo på institusjon fungerte som å bo i en helt vanlig familie. Hun beskriver det slik: ”Som et hjem med mange søsken med litt krangling.” Hun opplevde det som positivt fordi hun i hjemmet hadde vært enebarn og ikke vært vant med å omgås andre ungdommer. “Jeg hadde et lukket hjem der jeg var beskytta. Jeg trengte stimulering med andre barn”, forteller hun. Det var ulike aktiviteter ved institusjonen. For eksempel nevner Adriana at de dro på turer, og det ble avgjort ved avstemning hvor de skulle dra.

Når vi spør henne hvordan hun syns det var å flytte fra institusjonen, så svarer Adriana at det gikk helt fint. Hun flyttet til en fosterfamilie med to mindre barn. Hun flyttet derfra da hun var ca 20 år etter eget ønske. “Men jeg var alltid hos dem for å spise da”, sier hun. “Er det fisk til middag? Nei, da kommer jeg ikke. Er det biff? Okay, da kommer jeg”, ler hun mens hun imiterer hvordan en samtale mellom henne og fosterfamilien kunne være på den tiden.

For Adriana førte oppholdet til at hun innså at andre ungdom kan ha det verre enn henne. I ettertid har hun innsett som hun selv sier at: “Jeg hadde det egentlig bra hjemme”. Hun gir uttrykk for at hun ikke hadde samme problemer som de andre ungdommene på institusjonen. På grunn av god oppførsel fikk hun flere fordeler enn de andre ungdommene. Blant annet nevner hun at hun ikke hadde like strenge innetider som de andre. De andre ungdommene syns det var urettferdig at hun fikk flere fordeler enn dem, det kunne føre til krangler. “Det var mye action der, passa egentlig ikke inn der jeg”, sier Adriana. Hun forteller også at flere av ungdommene ruset seg. Når vi spurte om hva disse ungdommene ruset seg på er hun usikker. Hun har selv aldri brukt narkotiske stoffer.

Adriana var omgitt av mange beskyttelsesfaktorer i tiden før og etter hun bodde på institusjon. Det var en god og stabil omsorgssituasjon i hjemmet, selv om hun og foreldrene i fellesskap søkte hjelp hos barnevernet. Oppdragerstilen til foreldrene, slik hun forteller, var preget av struktur og regler. Reglene var, i følge henne selv, imidlertid noe strenge for ei jente på hennes alder. Ifølge Helsedirektoratet (2010) er dette en beskyttelsesfaktor mot å få en negativ psykososial utvikling. Ettersom hun gir uttrykk for at flere av ungdommene på institusjonen ruset seg og at hun ikke passet inn, kan vi trekke en slutning om at hennes venner utenfor institusjonen ikke ruset seg. Rusmisbruk blant venner kan være en risikofaktor. Ettersom at ingen av Adrianas venner ruset seg, kan det ha virket som en beskyttelsesfaktor.

Adriana fortsatte på samme skole da hun flyttet på institusjon. Hun byttet skole da hun flyttet i fosterhjem i et annet fylke. Det medførte ingen problemer for henne. Hun hadde ikke så mange fremtidsplaner den gangen. “Jeg var så ung”, sier hun. I dag har hun fagbrev som omsorgsarbeider. På spørsmål om hva som er viktig i livet hennes nå svarer hun at det er mann, jobb og etter hvert barn. Adriana syns hun har blitt mer selvstendig av å bo på institusjon og i fosterhjem. Som tidligere nevnt i denne oppgaven sier hun at hun ble behandlet som en liten dukke av foreldrene. “Jeg hadde blitt helt underkua hvis jeg ikke hadde flyttet derfra”.

4.4 Victoria
Victoria er 23 år gammel. Hun vokste opp i et hjem med en mor som ruset seg, og en yngre søster. Faren døde da hun var åtte år. Hun hadde lenge hatt kontakt med barnevernet, også før hun flyttet på ungdomsinstitusjon da hun var 16 år. Oppholdet varte cirka tre mnd. Før Victoria flyttet på institusjon hadde hun bodd en kort periode i et fosterhjem. I fosterhjemmet var rommet hennes i en campingvogn og hun beskriver oppholdet der som et helvete. “For å komme vekk derfra måtte jeg spille et psykisk spill for å få de til å gi meg opp”. Noe hun etter hvert fikk til da fosterfar plutselig en dag ga beskjed om at hun skulle pakke sakene sine for barnevernet skulle komme og hente henne samme dag. Victoria forteller at det var en befrielse å flytte på institusjon Hun har aldri hatt rusproblemer, men sier at hadde hun blitt boende i det fosterhjemmet så hadde hun sikkert begynt å ruse seg fordi hun hadde det så fælt der.
.
Som nevnt så vokste Victoria opp i et hjem med en mor som ruset seg. Ofte går slike sosiale problemer i arv i generasjoner, hevder den svenske barnepsykiateren Gustav Jonsson. Dette kalles sosial arv. Hans doktoravhandling om dette bygger på over 20 års erfaring fra såkalte problembarn på institusjonen Barnbyn Skå. En mislykket barndom er det første leddet i en utviklingsprosess som kan føre til at barn arver foreldrenes sosiale problemer. En av faktorene som utgjør en mislykket barndom er, i følge Jonsson, blant annet rusmisbruk i hjemmet. Det neste leddet i denne utviklingsprosessen er at man mislykkes som samfunnsmedlem. Tegn på et mislykket samfunnsmedlem er manglende evne til å forsørge seg selv eller til å arbeide på grunn av psykisk eller fysisk sykdom. Henfallenhet til kriminalitet og rusmisbruk kan også være et tegn på dette (Jonsson, 1969). Victoria hadde allerede begynt vandringen langs det første leddet ettersom hun er oppvokst i et hjem med det Jonsson ville kalt en ”mislykket mor”. Hun hadde begynt på det neste leddet fordi hun i en periode ikke hadde evne til å arbeide eller gå på skole. Grunnen til dette var hennes vanskelige livssituasjon. Victoria flyttet til en fostermor som ikke hadde sosiale problemer. Derfor vandret hun ikke videre i denne utviklingsprosessen mot å bli et mislykket samfunnsmedlem. Dette hadde vært mer sannsynlig dersom hun ikke hadde flyttet på institusjon og senere i et godt fungerende fosterhjem.

På institusjonen der Victoria bodde var en populær aktivitet å spille X-box. Det var en av de ansatte som tok med sin private spill-konsoll da han var på jobb. Victoria spilte sammen med både den ansatte og de to andre ungdommene på institusjonen. Da konkurrerte de ofte mot hverandre og kunne spille til langt på natt. Det var ingen regler for hvor lenge de kunne spille og se på tv.

Da Victoria hadde bodd ca 3 måneder på institusjonen, flyttet hun i fosterhjem til en av de ansatte. “Egentlig er ikke det sånt som pleier å skje”, sier hun, “første reaksjonen min når jeg fikk tilbud om å flytte til henne var: Kødder du?” For Victoria var det en gledelig beskjed å få. Hun hadde fått veldig god kontakt med henne som ble fostermoren. “Det var en drøm som ble oppfylt”. Det var først da hun flyttet i fosterhjem at hun begynte å få ting hun hadde krav på fra barnevernet. Ting de kanskje ikke hadde opplyst om fordi det koster penger, mener hun.

Victoria sier hun alltid har hatt et vanskelig forhold til moren sin. Det begynte å bedre seg da hun flyttet fra institusjonen. Da fikk hun et hjem så de kunne besøke henne. Når vi spør om barnevernet la til rette for at forholdet mellom mor og datter skulle bli bedre svarer hun at de nok gjorde det, men at moren ikke var helt imøtekommende mot barnevernet siden hun har hatt negative erfaringer med dem.

Victoria sluttet på skolen den dagen hun skulle tatt eksamen. Da gikk hun første året på videregående yrkesfag. På institusjonen gikk dagene med til å spille tv-spill, se på tv og gå rundt i byen. På den tiden var hun ikke innstilt på å gå på skolen eller jobbe. De ansatte på institusjonen fokuserte heller ikke på dette. Fokuset var på å løse bosituasjonen til Victoria. Senere tok hun opp skolegangen igjen og føler hun har kommet godt ut av det til slutt. Hun har arbeidet i dagligvarebutikk siden hun var 17 år. Først ved siden av skolen, nå som heltidsjobb. Det var den gang Arbeidskontoret som hjalp henne å få jobb. Og siden sjefen var fornøyd fikk hun fast jobb der. Det viktigste i livet hennes nå er samboeren. “Han er enestående, han har holdt ut mye”. “Etter han kommer mamma, dessverre. Og så resten av familien”. Hun forklarer at hun skulle ønske at moren var det viktigste.

I følge Victoria har oppholdet gjort henne sterkere. ”Jeg har fått mer bein i nesa”, forteller hun. Videre sier hun:

Jeg tror jeg kanskje tenker annerledes enn mange andre gjør noen ganger. Jeg syns det har vært bra at jeg har vært gjennom det jeg har. Det er mange som ikke har opplevd noe. De veit ikke hvilket bein de skal stå på engang. Det har kommet noe positivt ut av det jeg har opplevd.

Hun er bevisst på hva slags mamma hun vil bli for sitt eget barn og hvordan hjem hun og samboeren skal lage sammen for barnet. “Det skal ikke bli noe tullete her, da pakker jeg sakene. Det har jeg sagt til samboeren min og jeg syns det er viktig med de reglene”. Å ha et åpent forhold og kunne snakke om alt syns hun er viktig. Slik har hun alltid hatt det i forhold til moren sin. Det ønsker hun å videreføre til det barnet hun nå venter. Verken Adriana eller Victoria har noe negativt å si om institusjonsoppholdene sine.

5. AVSLUTNING
Vi vil her gi forsøke å forklare begrepene pålitelighet, troverdighet, overførbarhet og bekreftbarhet og benytte disse begrepene i forbindelse med denne oppgaven. Helt til slutt vil vi gi en oppsummering av våre funn.

5.1 Pålitelighet, troverdighet, overførbarhet og bekreftbarhet
For å måle kvaliteten på et kvalitativt forskningsopplegg opererer Guba og Lincoln i følge Johannessen mfl. (2010) med begrepene pålitelighet (reliabilitet), troverdighet (intern validitet), overførbarhet (ekstern validitet) og bekreftbarhet (objektivitet). Pålitelighet knyttes til data som blir brukt i undersøkelsen. Hvilke data som brukes, hvordan de samles inn og hvordan de bearbeides. Når det gjelder en kvalitativ undersøkelse som den vi utførte var det samtalene med informantene som i hovedsak styrte datainnsamlingen. Vi har benyttet statistikk fra SSB. Vi har oppdaget en feilkilde i denne statistikken. De hevder at antallet gutter som fikk hjelp fra barnevernet i 2009 var 25450 og antallet jenter var 21000. Imidlertid sier de at det var totalt 46500 barn og unge som til sammen mottok hjelp fra barnevernet dette året. Dette gir en differanse på 50 barn og unge. Likevel har vi valgt å ta med disse tallene.

Dataene ble tolket av oss fire i denne gruppa. Andre med en annen erfaringsbakgrunn ville kanskje ha tolket funnene annerledes enn oss. Innimellom har vi tolket funnene, men i hovedsak er det kvinnenes fortellinger som danner grunnlag for hele oppgaven og ikke våre tolkninger. Påliteligheten kan styrkes ved å gi en detaljert beskrivelse av hele prosessen med oppgaven. Da er vi inne på det som kalles for troverdighet. I forbindelse med denne oppgaven kan troverdigheten styrkes ved at informantene har fått lese gjennom intervjuene etter vi renskrev dem og at de har bekreftet det som står der. Og at de også bekrefter sitater vi bruker fra intervjuene.

Overførbarhet går ut på at resultater fra et forskningsprosjekt kan overføres til et annet lignende fenomen hevder Johannesen mfl. (2010). Selv om man ikke kan generalisere resultatet fra vår undersøkelse siden det er en kvalitativ undersøkelse der utvalget er valgt strategisk kan derimot resultatene tenkes å kunne overføres til et lignende fenomen. Tilfeldigheter gjorde at vi bare fikk tak i jenter som informanter til denne undersøkelsen. Det kan tenkes at vi ville fått andre funn dersom vi hadde unge menn som informanter. Derfor kan det være interessant å utføre en lignende undersøkelse med bare menn og sammenligne svarene med denne undersøkelsen der alle informantene er kvinner. Da vil man finne ut om resultatene fra denne undersøkelsen er overførbar til å gjelde også unge menn.

Johannesen mfl (2010) forklarer bekreftbarhet som noe som skal sikre at funnene forskeren gjør er et resultat av forskningen og ikke av forskerens subjektive holdninger. For å sikre best mulig bekreftbarhet er det viktig at alle beslutninger i forskningsprosessen blir beskrevet. På den måten kan leseren kan følge og vurdere disse beslutningene. Siden denne oppgaven dreier seg om hva fire unge kvinner forteller om hvordan deres opphold på ungdomsinstitusjon har påvirket livene deres er det det vi har gjengitt i denne oppgaven. Vi har vært fire studenter som har jobbet sammen om oppgaven og derfor har ikke resultatene blitt preget av en av våres subjektive holdninger. Alle beslutninger vi har tatt i prosessen med denne undersøkelsen har blitt beskrevet slik at leseren kan følge og vurdere dem. Dette sikrer bekreftbarheten til resultatene i denne oppgaven.

5.2 Avslutning/oppsummering
I denne undersøkelsen intervjuet vi fire unge kvinner som alle sammen hadde bodd på ungdomsinstitusjon da de var ungdommer. Gjennom intervjuene fikk vi innblikk i hvordan livet på institusjon var og hvordan flere ting der har påvirket livet deres i etterkant av oppholdet. Alle sammen hadde blitt påvirket av å enten flytte til eller bo på institusjon. Enten umiddelbart eller lenge etterpå. En av informantene, My Lady, uttrykte at institusjonsoppholdet var en erfaring hun kunne vært foruten da hun mente at det kun hadde påvirket livet hennes i negativ retning. De tre andre informantene syns institusjonsoppholdet påvirket livet deres i positiv retning. For flere av informantene våre har teknikker brukt i institusjonene hjulpet til å legge et grunnlag for utviklingen av mer positive familierelasjoner.

Litteraturliste

Aagre, W. (2008) Ungdomskunnskap – Hverdagslivets kulturelle former. Bergen, Fagbokforlaget.

Barne- og familiedepartementet (2003) Barnehjem og spesialskoler under lupen:
Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barnevernsinstitusjoner 1945–1980. 19. desember 2003: NOU 2004: 23. Oslo, Barne- og familiedepartementet.

Becker, H. S. (2005) Outsidere – Studier i afvigelsessociologi, København, Hans Reitzels Forlag.

Helsedirektoratet (2010) Fra bekymring til handling – En veileder om tidlig intervensjon på rusområdet. Oslo, Helsedirektoratet

Imsen, G. (2006) Elevens verden – innføring i pedagogisk psykologi. Oslo, Universitetsforlaget.

Johannessen, A., Tufte, P. A. og Christoffersen, L. (2010) Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode. Oslo, Abstrakt forlag.

Jonsson, G. (1969) Det sociala arvet, Stockholm, Tidens forlag – Folksam.

Internettkilder:
Barne, ungdoms- og familiedirektoratet (2010) Bufetat [internett] Tilgjengelig fra: http://www.bufetat.no/barnevern/ [lest 02.03.11].

Barnevernloven (1992) Lov om barneverntjenester [internett] Tilgjengelig fra: http://lovdata.no/ [lest 02.03.11].

Statistisk sentralbyrå (2010) Barnevernsinstitusjoner [internett] Tilgjengelig fra: http://www.ssb.no/barneverng/ [lest: 23.03.11].
Ulset, G (2008) Barn og unge i institusjon – blir de ivaretatt på en god nok måte?[internett] Tilgjengelig fra: http://www.ntnusamfunnsforskning.no [lest 30.03.11]

Alle kilder i denne oppgaven er oppgitt.