Mappeoppgave 7 – Induvidualisering

I denne oppgaven vil jeg diskutere Krange og Øias skille mellom sterk og svak individualiseringstese i lys av Annik Prieurs artikkel ”Frihet til å forme seg selv?”. I tillegg vil jeg ta utgangspunkt i Anthony Giddens og Pierre Bourdieus teorier om identitet og identitetsdannelse ut i fra Prieus artikkel, og se på funnene hun har gjort i sin undersøkelse. Jeg vil presentere teori rundt de ulike induvidualiseringstesene og knytte dette opp mot Prieurs (2002) funn. Jeg vil skrive litt om historikken fra tidlig modernitet til dagens modernitet for å forklare hvordan individualiseringen har blitt til.

Historikk – fra tidlig modernitet til senmodernitet
Man kan beskrive moderniteten som et samfunnssystem som er basert på rasjonelle vitenskapelige prinsipper, politiske systemer og individuelle rettigheter. Moderniteten trådte frem under opplysningstiden og et ”paradigmeskifte” oppsto rundt 1750. Dette skapte et skille mellom det vi kan kalle det tradisjonelle samfunn og moderniteten. Fra å være født inn i forutbestemte roller basert på kjønn og klasse og å ha liten innflytelse på utviklingen av sin egen identitet ble moderniteten et vendepunkt. Utvikling av individet løsrevet fra tradisjonen var det modernitetens tanker gikk ut på og oppgaven var å forme sin egen identitet aktivt, uten påvirkning fra det tradisjonelle.
I ungdomstiden er man inne i en fase av livet der man skal finne ut hvem man er. Ved modernitetens frembrudd ble også denne fasen av livet forlenget, og man kan betegne ungdomstiden som en modernisering av livet der individet løsriver seg fra de voksnes autoritet. I denne livsfasen bruker de unge tiden aktivt til å prøve ut ulike roller, og på denne måten utvikler og bearbeider de sin egen identitet (Krange og Øia 2005).
Her ser vi på grunntanken i moderniteten; individet har til en viss grad frihet til å forme sin egen identitet, og en av konsekvensene av dette er at man selv blir stående ansvarlig for de valgene man tar. Eksempler på slike valg er skolegang, yrke, valg av partner, verdier og holdninger. I et teoretisk perspektiv blir det lagt mindre vekt på det kollektive i forhold til konstruksjon av identitet. Kategorier som kjønn og klasse tones i større grad ned. På en annen måte kan vi altså si at det i den tidlige moderniteten skjedde en historisk prosess. Det oppstod en individuering som var forutsetningen for at vi fikk en individualisering. Disse er også gjensidig avhengig av hverandre. Ettersom individet blir tillagt større betydning økes de personlige rettighetene, og i dagens samfunn kan individualisering ses på å være en av de viktigste drivkreftene i de historiske prosessene som begrepsfestes (Krange og Øia 2005).
Nåtiden er det som betegnes som senmoderniteten. Det er vanskelig å skulle sette dagens samfunn i en historisk sammenheng og på samme tid definere hva som kjennetegner samfunnet vi lever i i dag. Det er ikke lett å bli enige om ett sosiologisk tankesett rundt identitetskonstruksjon. Det som først og fremst kjennetegner det senmoderne samfunnet er et økt fokus på individet fremfor det kollektive. Dette kan vi kalle individualisering og er et særtrekk ved senmoderniteten. Roller og normative føringer forsvinner med individualiseringen, og man får ikke lenger i like stor grad som før, forståelse av hva som er rett og galt gjennom tradisjonene (Krange og Øia 2005). Fordi individet blir mer overlatt til seg selv og står mer eller mindre uten retningslinjer blir prosessen med å skape sin egen identitet svært viktig. Individet blir stående uten hjelp til å forme seg selv og må selv ta avgjørelser på hvordan det skal leve sitt liv.

Sterk og svak individualiseringstese
Krange og Øia (2005) viser til to ulike teorier som sier noe om identitetskonstruksjon. Identitetskonstruksjon kan ses enten ved et sterkt eller et svakt begrep om individualisering. Forskjellen på disse begrepene er om man ser individets samhandling med omverdenen som viktig eller ikke. I det Krange og Øia kaller en sterk individualiseringstese, blir det hevdet at kollektive meningsressurser, som for eksempel klassestrukturen, ikke lenger er har betydning for individers handlinger. I den sterke tesen om individualisering fremsår individet som selvstendig og helt individuelt handlende.
I den svake tesen om individualisering er derimot individet sterkt forbundet med tradisjonelle tanker rundt dannelsen av identitet. Familie, klasse og kjønn er faktorer som påvirker denne tesens form for identitetsdannelse. Disse faktorene kan være med på å forlenge det tradisjonsbaserte tankesettet. I boka ”Den nye moderniteten” beskriver Krange og Øia(2005) den svake individualiseringstesen slik: ”Ungdom er i sterkere grad enn tidligere tvunget til å tenke over egne valg og egen identitet, men uten at de har sluppet helt fri fra alle sosiale og kulturelle bånd.”(Krange og Øia, 2005:248).

Frihet til å forme seg selv?
I artikkelen ”Frihet til å velge seg selv?” stiller Annick Prieur (2002) viktige spørsmål: ”Hvordan forestiller man seg forholdet mellom individ og samfunn? Er kjønn (eller etnisitet) et valg?”(Prieur 2002:4). Prieur setter søkelyset på hvilke deler av identitetsdannelsen som er mulig å forme på bakgrunn av fri vilje og hvilken del av identiteten som formes i samhandling med andre. Hun skiller mellom valg der man må forholde seg til andres oppfatninger av seg selv og valg der andre ikke har direkte innvirkning. Sagt på en annen måte er det deler av identiteten vår vi ikke nødvendigvis må uttrykke kroppslig (Prieur 2002). Krange og Øia (2005) peker på nettopp dette og viser til at det er stor forskjell på empiri og teori. Videre sier de at klasse, kjønn og etnisitet er viktig, og de legger klare føringer på identitetsdannelsen og støtter opp om Prieurs (2002) funn.
Gjennom sin artikkel tar Prieur tak i tre forskjellige teoretiske aspekter ved identitet og identitetskonstruksjon. Hun setter disse teoriene opp mot empirisk materiale og skaper på denne måten en forståelse av den sosiale virkeligheten hun finner. For å kunne legge teorien til grunn i forståelsen av identitet og identitetskonstruksjon velger jeg å se på Giddens og to av hans kjernebegreper refleksivitet og selvidentitet.
Refleksivitet er et av hovedbegrepene til Giddens . ”Refleksivitet innebærer å se seg selv utenfra, å betrakte sine egne handlinger, sin egen tenkning og sine egne relasjoner” (Aagre 2003:45-46). Begrepet brukes for å skille moderniteten fra det tradisjonsbaserte samfunnet. Individet stilles i dag ovenfor mange ulike valg, ofte basert på kunnskap. Det finnes også stort sett mange handlingsalternativer. På den måten tvinges vi til å ha bevisste og aktive forhold til kunnskapen vi stilles ovenfor. På grunn av dette blir alle sosiale handlinger og mønstre til stadighet utsatt for endringer ut i fra tvilen de stilles ovenfor. Giddens påpeker at denne refleksiviteten ikke bare rettes mot samfunnet, men også individenes egen person. Dette kalles identitetsdannelse. I denne oppfatningen finner vi Giddens andre og svært viktige begrep selvidentitet (Krange og Øia 2005). Vi kan med dette se at Giddens syn på individualisering går under den sterke individualiseringstesen. Likevel er det viktig å bemerke at Giddens aldri sier at foreldregenerasjon og tradisjon er uten betydning, men i dagens moderne samfunn finnes det ingen oppskrifter på hvordan man skal leve og de tidligere rollestereotypiene svikter. Det er i større grad opp til individet å tenke selv (Krange og Øia 2005).
I sin artikkel peker Prieur (2002) videre på sitt empiriske materiale rundt etnisitet for å underbygge sine tanker rundt identitetsdannelsen bygget på et mer tradisjonelt grunnlag. Mye av den kritikken senmodernitetsteoretikere har fått, går nettopp på dette med mangel av empiri rundt deres teorier. Her har de mer tradisjonelle identitetsteoretikerne mer å vise til, noe Prieur også viser til i sin artikkel. Prieur henviser i tillegg til eget materiale der det kommer frem at etnisk bakgrunn har stor betydning på identitetsdannelsen, og det oppleves som meget viktig med identifisering mot den folkegruppen deres foreldre kommer fra.
I artikkelen ”Frihet til å forme seg selv?” trekker Prieur(2002) inn sosiologen Pierre Bourdieu. Han bygger teorien sin på begrepet habitus og ikke på begrepet identitet. Prieur(2002) forklarer forskjellen på de to begrepene slik:
Forskjellen på for eksempel en arbeiderklassehabitus og en arbeiderklasseidentitet – er at det førstnevnte viser til en hel væremåte og tankemåte som langt på vei er ubevisst, mens det siste viser til noe rent kognitivt, og i alle fall på langt vei også til noe en er bevisst om (Prieur, 2002:5).
Bourdieu vektlegger habitusbegrepet fordi det betegner en dyptliggende, kroppslig, og en ubevisst væremåte og tenkemåte, som er et resultat av påvirkning fra omgivelsene rundt individet. På samme tid har habitus også betydning for hvordan individet preger omgivelsene sine. Bourdieu mener at tradisjon, kontinuitet og reproduksjon er mer gjeldende enn fornyelse, brudd og mobilitet. Målet med hans teori er å tilbakevise utbredte forestillinger om endring. Det betyr likevel ikke at Bourdieu beskriver et liv som står stille, men han understreker at habitusformene endrer seg hele tiden i forhold til nye erfaringer (Prieur, 2002). Her kan vi se at Bourdieu faller under den svake individualiseringstesen.
I artikkelen beskrives tilhørigheten til en etnisk gruppe noe som vedrører individenes liv på en nærmest total måte. Ved Prieurs forskning på minoriteters identitetsdannelse fremheves viktigheten av skillet mellom minoritet og majoritet. Språk, mat, klesstil, musikksmak, religion og andre identitetsskapende verdier blir viktigere og viktigere for minoritetsgrupper i Norge. Selvsagt finnes det også skiftninger blant minoriteter når det kommer til betydningen av etnisitet for sin egen identitetsdannelse, men Prieur påpeker at de langt fra er tilfeldige. Dette viser til et trekk ved moderniteten, der man fortolker, rekonstruere og reflekterer over sin etniske bakgrunn og trekker fram det som er gyldig for en selv (Prieur, 2002).
Prieur snakket med flere informanter som fikk sine valgmuligheter innskrenket pga. hudfarge eller navn. De hadde ikke muligheten til å velge å bli ”mer” norsk ettersom de skilte seg tydelig ut ved kroppslige uttrykk. Flere fortalte at de hadde vanskeligheter med å få seg jobb på tross av god utdannelse på grunn av etnisk opprinnelse(Prieur 2002).
Ut ifra eksemplene Prieur (2002) gir, kan man se hvordan unge med innvandrerforeldre fremstilte sin egen ”versjon” av arven og tradisjonen de hadde med seg. Den refleksive prosessen var gjeldene i de ulike faktorene, og informantene fortolket og konstruerte sin egen virkelighet. Likevel gjorde de dette med begrenset rom for handlinger. Deres identitetskonstruksjon ble gjort med bakgrunn i refleksive valg, men innenfor gitte rammer med tanke på deres etniske tilhørighet. Med dette kan vi se hvordan Annick Prieurs (2002) artikkel støtter opp om Krange og Øias svake individualiseringstese. Vi kan se ut i fra artikkelen at sosiale strukturer fremdeles har innvirkning på valgmulighetene og når man skal skape en identitet.
Etter å ha studert Krange og Øias induvidualiseringsteser konkluderer jeg på samme måte som dem:
Den sterke individualiseringstesen savner empirisk evidens. Den svake individualiseringstesen bringer lite nytt og kan i passende dose både brukes og misbrukes til å forklare eller fortolke omtrent hva der skal være (Krange og Øia, 2005:253).
På samme tid anser jeg den sterke og den svake individualiseringstesen for å kunne gå hånd i hånd, den ene utelukker ikke den andre.

Litteraturliste:
Krange, O. og Øia, T. (2005). ”Den nye moderniteten” Oslo, Cappelen akademiske forlag
Prieur, A. (2002). ”Frihet til å forme seg selv” Oslo, KONTUR
Aagre, W. (2003). ”Ungdomskunnskap –hverdagslivets kulturelle former ” Bergen, Fagbokforlaget