Mappeoppgave 10 –

Skrevet av Marita Kvelle og Camilla Westgaard

Innledning
Vi har valgt å ta utgangspunkt i forskningsrapporten ”In the Front Line of Integration: Young people managing migration to Ireland”. Dette er et tema vi finner interessant og spennende fordi det også er mange innvandrere i Norge.
Vi vil se forskningsrapporten i lys annet pensum fra ungdomskunnskap og sammenlikne irske og norske forhold med utgangspunkt i norsk forskning om innvandring. Vi har valgt å bruke to norske forskningsrapporter om innvandring for å belyse den irske forskningsrapporten i forhold til norske omstendigheter i denne oppgaven. I tillegg har vi brukt Lovleen Rihel Brennas bok ”Sangam” og Thomas Hylland Eriksen og Torunn Arntsen Sørheims bok ”Kulturforskjeller i praksis – perspektiver på det flerkulturelle Norge” for å se det forskningsrapporten i lys av øvrig pensum i ungdomskunnskap.

Familieforhold og kulturarv:
Likheten mellom de irske og de norske innvandrerungdommene er ganske stor når det kommer til familie og kultur. Flesteparten av ungdommene som innvandret til Irland sammen med sin familie ønsket å forbedre situasjonen for dem selv og foreldrene. De ønsket også å beholde kulturen fra det landet de kom fra. Dette gjør de ved å beholde morsmålet, lage mat, lese bøker, og høre på musikk som kommer fra opprinnelseslandet. Aarset, Lidèn og Seland 2008 sier at: Følelsen for forpliktelsen ovenfor foreldrene er stor, kulturelle tradisjoner som understreker respekt og lydighet ovenfor foreldrene. De unge i familien vet at foreldrene har ofret mye for at barna skal få bedre fremtidsmuligheter enn hva de ville fått i hjemlandet, dette skaper sterke forpliktelser. Vi kan sammenligne dette med hva de irske innvandrerungdommene sier i rapporten til Gilligan m.fl. mange av ungdommene der var veldig sympatiske når det gjaldt foreldrenes utfordringer i det nye landet.

Den Irske og den Norske skolen og fremtidsplaner
I den Irske skolen er det obligatorisk for alle barn mellom 6 og 16 år, selv om 95 % av barna begynner på skolen når de er 4 eller 5 år og går da på barneskolen i 8 år. (Strand u.å.) I Norge begynner barn på grunnskolen når de er 6 år, det året ungdommene begynner på ungdomsskolen er det året de fyller 13. Når de fyller 15 år er de ferdig med 10. klasse og kan velge å fortsette med videregående skole.
I Irland begynner de med Junior certificate når de er fra 13 år, der går de til de fyller 15. Dette tilsvarer omtrent det samme som ungdomsskolen i Norge. Deretter begynner de irske ungdommene på Leaving certificate når de er rundt17 år, som er 2-årig. Certificate er en avsluttende eksamen for ungdommene. Mellom disse to nivåene er det mange av elevene som tar et ”transition year” når de er rundt 16 år gamle. Dette året kan elevene få ny livserfaring og lære å bli ansvarsfulle samfunnsmedlemmer (Strand u.å.). Hvis vi skal sammenligne med det norske skolesystemet kan dette ligne på det vi kaller videregående skole.
I følge den irske forskningsrapporten føler mange av informantene seg ”for flinke” til å delta på det klassetrinnet de er satt i. Dette skjer ofte på grunn av mangel på språkkunnskaper eller at de irske skolene ikke setter like høye mål for elevene som det innvandrerungdommene har vært vant til fra sitt hjemland. Rapporten forteller også at Irske elever scorer lavtest i matematiske fag i forhold til andre fag. En del av de innvandrerne som forteller at de synes matematikkopplæringen i Irland er for lett, kommer fra land der kunnskapsnivået rundt matematikk er høyere i forhold til PISA undersøkelsen fra 2003. mange av innvandrerne har også erfaring med et utdanningssystem som er svært forskjellig fra det irske (Gilligan, m.fl, 2010).
Norge kommer litt under Irland når det gjelder matematikkunnskaper i PISA undersøkelsen fra 2003. I likhet med Irland har Norge mange høyt utdannede innvandere (Nygård og Daugstad 2006).
Tormod Øia skriver i en rapport for Nova:
”Elever med norskfødte foreldre får best karakterer, mens elever fra Afrika,
Asia og Latin-Amerika får dårligst karakterer. Mellom fire og fem prosent av elevene lever i fattige familier. Elever som vokser opp i velstående familier har høyest skolemotivasjon, og de får best karakterer” (Øia 2011:10)

I forhold til i Irland der ungdommene følte seg ”for flinke” i forhold til det trinnet de ble plassert i, skriver Eriksen og Sørheim (2006) i sin bok ”Kulturforskjeller i praksis” at det er noen ting som tyder på at innvandrerungdom hadde hatt det lettere å tilpasse seg skolen om de hadde kommet før annen verdenskrig. Dette er fordi autoritetstro, utenatlæring, fysisk avstraffelse og kjønnsdeling var naturlig på den tiden.

I undersøkelsen fra Gilligan m.fl. 2010 skriver de at flesteparten av elevene ville søke seg videre på college i Irland og at de visste hva de ønsket å jobbe med. Andre elever ønsket seg tilbake til det landet de kom fra, men en større gruppe var usikker på om de ville returnere til landet siden de hadde blitt vant med livet i Irland.
Også i undersøkelsen til Aarset, Lidèn og Seland har de funnet ut at høyere utdanning er prioritert hos innvandrerungdommen. De fleste ungdommene ser for seg at de blir boende i Norge, men har et opphold i utlandet tilknyttet til utdanningen sin. Det er også innvandrerungdom som ønsker å reise tilbake til det landet som foreldrene emigrerte fra.

Venner
De irske informantene i forskningsrapporten vitner om ulike opplevelser av det å ha irske venner. Noen forteller at dette ikke har vært noe problem, mens andre forteller om vanskelighetene rundt dette. Ut i fra rapporten kommer det også tydelig frem at dette har en klar sammenheng med hvor gamle innvandrerne var da de kom til Irland og hvor fort de lærte språket. Jo yngre informantene var da de kom til landet, jo lettere var det å få irske venner. Også holdninger rundt alkohol og tobakk kan være med på å gjøre forholdet til etniske irer mer komplisert. Innvanderbarn i Irland er også mindre sammen med venner på fritiden enn det etnisk irske barn gjør. De har også i stor grad venner av samme kjønn (Gilligan m.fl 2010). Dette kan ha sammenheng med at mange irske skoler er rene jente- eller gutteskoler i tillegg til at enkelte kulturer ikke tillater vennskap på tvers av kjønnene. En av informantene beskriver utfordringen ved slike skoler slik:
– …then you go to same girl’s or a boy’s school for 12 years and then you move onto college and colleges are usually mixed…and like you find it a really big challenge (Gilligan m.fl. 2010:27).
Innvandrerungdom kan utvikle flere typer identiteter. De kan velge både minorites- og majoritetskulturens identiteter eller velge an blanding av disse (Imsen 2006). Dette kommer også frem i den irske forskningsrapporten. Ungdommene snakker om ”de andre” når de omtaler etnisk irske ungdommer og vi oppfatter derfor at de ser på seg selv som ”annerledes” enn majoriteten. Ved å velge majoritetskulturens identitet er det risiko for å ikke bli akseptert fordi de er annerledes. Dersom de kun knytter seg til minoritetskulturen og dets felleskap vil ikke innvandrerungdommene bli integrert i storsamfunnet. Ungdommer som velger å ta del i begge kulturer blir utfordret til å balansere på tynn linje mellom hva som er akseptert i hver kultur, noe som kan skape konflikter (Imsen 2006). Dette betegnes også som bindestreksidentitet. Ungdommene plukker verdier fra begge kulturer og gjør verdivalg som er riktige for dem selv (Brenna 2004).
I Norge ser vi i følge Aarset, Lidèn og Selands rapport om ungdom med innvandrerbakgrunn en liknende tendens. Ungdommene som har blitt intervjuet i forbindelse med denne rapporten forteller at det på skolen er skiller mellom norske og utenlandske vennegjenger. I likhet med den irske forskningsrapporten var disse skillene mindre da ungdommene var yngre. Ungdommene selv tror i følge den norske forskningsrapporten at store deler av grunnen til dette er at interessene til de norske ungdommene i forhold til seg selv begynner å dra på fester, drikke alkohol og få kjærester. Ungdommene visker imidlertid ut skillene mellom seg selv som utlending og ”de andre” som norske når de snakker om vennene sine som enkeltpersoner (Aarset, Lidèn og Seland 2008). I forhold til irsk og norsk skolesystem er det en vesentlig forskjell. I Norge har vi skoler der gutter og jenter går på samme skole og i samme klasse fra dag én. Dette kan være med på å gjøre skillene mellom kjønnene mindre tydelige og ungdommene slipper de store utfordringene som de irske ungdommene opplever når de skal studere eller ut i arbeidslivet.

Rasisme
Rasisme er et tema som stadig kom opp i den irske rapporten. Mange av informantene hadde blitt utsatt for rasistiske kommentarer og at de blir ledd av. Noen forteller også om fysisk mishandling fordi de ikke var etnisk irske. En av ungdommene forteller at dette fører til at hun ikke tør å si noe høyt i klasserommet, mens en annen forteller medelever kastet aviser og liknende på dem når læreren stod med ryggen til for å skrive på tavla (Gilligan m.fl. 2010). Dette viser hvor viktig det er at læreren er oppmerksom på hvordan samspillet i klassen fungerer. Det er også viktig at læreren er bevisst på egne verdier og klarer å skille på personlige verdier og de felles verdier som er satt ned i en verdiplattform ved skolen de ansatt. Disse verdiene trenger ikke nødvendigvis være de samme, men det er viktig at man som lærer er bevisst på hvordan man formidler disse verdiene i samhandling med elever og kollegaer (Brenna 2004). F. eks vil det være vanskelig å kombinere læreryrket med egne grunnverdier dersom man på fritiden er med i en rasistisk eller nynazistisk organisasjon eller gruppe. Da vil disse verdiene sannsynligvis være så sterke at læreren ikke klarer å skille sine private oppfatninger fra skolens normer og verdier.
I den irske rapporten kommer det også frem at i den irske ungdomskulturen er ”slagging” et fenomen som ofte forekommer. ”Slagging” vil si en kultur der fornærmelser og krenkende kallenavn og ordbruk blir sett på som et tegn på vennskap. Problemet med denne kulturen er at de fleste innvandrere ikke er kjent med denne måten å kommunisere på, samt at de irske ungdommene kan gjemme seg bak kulturen når de faktisk mener å være fiendtlige og ønsker å krenke den ikke-etniske ungdommen. Det krever også kompetanse for å lese denne typen samhandling for å klare å skille på hva som er vennskapelig ment og hva som er ment for å såre, krenke og mobbe. Dette fører til at det er opp til hver enkelt å tolke alvorlighetsgraden av kommentarene, noe som kan være vanskelig. I slike situasjoner blir det ofte lettere å skape vennskap innenfor sin egen kulturbakgrunn og forståelsesgrunnlag (Gilligan m.fl 2010).
Den irske forskningsrapporten konkluderer med at det i hovedsak praktiseres to typer rasisme. Den første er som nevnt ovenfor psykisk og fysisk plaging av minoritetsgruppene der krenkende ord og fysisk vold blir en del av de daglige opplevelsene. Den andre formen for rasisme er naivitet blant majoriteten. Mangel på kunnskaper om kultur og religion skaper en oppfatning om at stereotypene er det som er riktig. Man klarer ikke se hvert enkelt menneske og dømmer på bakgrunn av sin uvitenhet (Gilligan 2010).
Begrepet rasisme har etter hvert fått en diffus betydning. Fordi vi definerer rasisme på ulike måter i dagligtalen, kan det være vanskelig å finne én formell definisjon. Rasisme handler om maktmisbruk og undertrykkelse av minoritetsgrupper. Frykt for det ukjente og diskriminering trenger ikke i selg selv å være rasisme, men dersom personer i maktposisjoner fremstiller holdningene sine på en måte som rettferdiggjør denne diskrimineringen eller ”rasefrykten”, kan det føre større aksept for dette i samfunnet for øvrig. Uvitenhet kan føre til at vi blir rasister (Brenna 2004).
I følge den norske rapporten til Aarset, Lidén og Seland (2010) opplever mange innvandrerungdommer mye av det samme som ungdommene i den irske rapporten. Den norske rapporten forteller at ungdommene både blir utsatt for rasistiske handlinger og utsagn, men at de også opplever å bli satt i stereotypiske båser der alle blir sett over en kam. Ungdommene i den norske undersøkelsen mener at media og storsamfunnet er en medvirkende årsak til denne stereotypien.

Avslutning
I denne oppgaven har vi valgt å se på noen av de ulike arenaene innvandrerungdommer og etnisk irske og norske ungdommer møtes. Vi valgte å se på familieforhold, vennskap og skoleforhold fordi vi anser disse tre områdene for å ha tett sammenknytning. Slik vi ser det, kan det være vanskelig å se dette atskilt fra hverandre ettersom de innvirker på hverandre. Mange opplever å bli utsatt for rasisme. Derfor var det naturlig for oss å sette søkelyset på dette. Vi anser rasisme som et viktig tema i dagens samfunn og mener det er viktig med bevisstgjøring og opplæring i kulturforståelse for å unngå at dette skal bli et økende problem i vårt samfunn.
Vi kan i denne oppgaven konkludere med at irske og norske forhold i stor grad likner på hverandre. Mange ungdom både i Norge og i Irland har utfordringer når det kommer til vennskap på tvers av etnisitet, noe som blir tydeligere i ungdomsårene enn i barndomsårene.

Litteraturliste:
Aarset, M. F., Lidén, H. og Seland, I. (2008) Ungdom med innvanderbakgrunn – verdier, normer og livsvalg – en kunnskapsstaus, Oslo, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet
Brenna, L. H. (2004) Sangam, Bergen, Fagbokforlaget
Eriksen, T. H. og Sørheim, T. A. (2006) Kulturforskjeller i praksis – perspektiver på det flerkulturelle Norge, Oslo, Gyldendal akademisk
Gilligan, R. m.fl (2010) In the Front Line of Integration: Young people managing migration to Ireland, Dublin, Trinity College Dublin
Imsen, G. (2006) Elevens verden – innføring i pedagogisk psykologi, Oslo, Universitetsforlaget
Øia, T. (2011) Ungdomsskoleelever – motivasjon, mestring og resultater, Oslo, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)
Nygård, G. og Daugstad, G. (2006) Innvandrere og utdanning – Store forskjeller i utdanningsnivået blant innvandrere i Norge [Internett] tilgjengelig fra http://www.ssb.no/magasinet/blandet/art-2006-05-09-01.html (sist lest 02.05.11)
Strand, A. V. (u.å.) Irland – skole og utdanning, [Internett] tilgjengelig fra http://www.snl.no/Irland/skole_og_utdanning (sist lest: 02.05.11)